Chiles skifte mot en progressiv venstreside.
Den politiske situasjonen i Chile: Et historisk tilbakeblikk
I et intervju publisert i Resumen Latinoamericano den 24. desember i fjor, uttalte jeg meg om den politiske situasjonen i Chile etter valget. Intervjuet berørte flere temaer, som jeg svarte på ut fra min livslange erfaring som politisk aktivist.
Jeg må fortelle deg, Atilio, at det vi opplever i Chile nå, har vi allerede opplevd i 30 år:
Vi startet med «Gleden er på vei» (La alegría ya viene) under den første Concertación-regjeringen til Patricio Aylwin i 1990. Dette var regjeringer som varte i flere tiår med «demokrati så langt det er mulig». Noen trodde at denne sirkelen kunne brytes med Ricardo Lagos, men vi fikk mer nyliberalisme, ettersom hans regjeringstid ble preget av store konsesjoner, motorveier, havner, offentlige tjenester, osv. Med Bachelet – landets første kvinnelige president, sosialist og eksilert – ble «militariseringen av Wallmapu» iverksatt gjennom opprettelsen av Comando Jungla. Dette var en militærpoliti-enhet, trent i den paramilitære staten Colombia, som førte krig mot våre Mapuche-brødre. Etter at hver av hennes to presidentperioder var over, etterlot hun oss Piñera i arv.
Boric og fremveksten av sosiale bevegelser
I dag inntar Gabriel Boric presidentembetet, og den latinamerikanske venstresiden og dens intellektuelle forelsker seg på nytt. Det stemmer at Boric springer ut av en prosess med eskalerende kamper, som startet med den såkalte Pingvinbevegelsen blant videregåendeelever i Chile i 2007.
Parallelt vokste miljøbevegelsen frem (som for øvrig ikke oppstod på den tradisjonelle venstresiden). Denne nådde sitt høydepunkt under miljømobiliseringene i august 2010, utløst av godkjenningen av det termiske kraftverket Barrancones i naturreservatet Punta Choros i Coquimbo. Mobiliseringene strakte seg fra Arica til Punta Arenas og varte i tre dager, helt til Piñera trakk prosjektet. Dette markerte en viktig seier for den chilenske miljøbevegelsen.
Deretter vokste studentbevegelsen på universitetene frem. Den avlet fremtredende studentledere (som nesten alltid manglet kontakt med grasrota), som etablerte seg som en egen sosial sektor. Disse endte opp i mellomlederstillinger i Concertación- og Nueva Mayoría-regjeringene, og ble nøkkelfigurer i politiske partier som ga dem plass i parlamentet, noen ganger via egne politiske plattformer. Mens de vandret rundt i parlamentets korridorer, ble den nyliberale modellen stadig dypere forankret gjennom nye lover, samtidig som det mangfoldige folket utenfor søkte sin egen vei.
Undertrykkelse og det sosiale opprøret (Estallido Social)
Hver regjering krevde sine egne menneskeliv i undertrykkelsen av Mapuche-folket. Fagforeningsfolk og aktivister unnslapp heller ikke statens dødelige kuler. Store og små kamper samlet seg rundt grunnleggende sosiale krav:
-
Slutten på AFP (det privatiserte pensjonssystemet)
-
Bedre helse og utdanning
-
Miljøvern
-
En ny grunnlovsforsamling (Asamblea Constituyente) – et overordnet krav som begynte å slå rot lokalt.
Da videregåendeelevene, som ble forfulgt og presset av Santiagos ordfører Felipe Alessandri, hoppet over sperringene på T-banen under slagordet «det er ikke 30 pesos, men 30 år», utløste de det sosiale opprøret. Samtidig satt elitene i parlamentet og lekte med overflatiske reformer.
Den 18. oktober gikk alle alarmer. Staten satte inn hele sitt undertrykkelsesapparat, innførte unntakstilstand og portforbud. Resultatet ble tap av menneskeliv og tusenvis av arresterte og fengslede. Den nyliberale modellen var dødelig såret, og den måtte reddes.
Fredsavtalen og det nye konventet
Slik oppstod fredsavtalen, forseglet den 15. november 2019, orkestrert av Jaime Bellolio (UDI) og Gabriel Boric (FA), og signert av nesten alle fraksjonene i parlamentet.
Formålet med avtalen var å:
-
Redde modellen (og dermed Piñera).
-
Begrave den ekte grunnlovsforsamlingen (vårt hovedkrav).
-
Erstatte den med et konvent styrt av reglene fra Pinochets grunnlov.
Alt dette for å kvele det sosiale opprøret og skape en «velordnet overgang» der folkets eneste oppgave er å stemme.
Det grunnlovsgivende konventet ble deretter etablert med 155 representanter. Det er verdt å merke seg for å forstå den sosiale sammensetningen at 64 av disse er advokater og 10 er ingeniører. Utover uavhengige kandidater støttet av de tradisjonelle partiene, samt representanter for urfolk – og med full kjønnsbalanse – var prosessen stramt kontrollert.
Valget: Boric mot Kast
Innenfor rammene av enkelte opposisjonspartier til Piñera, oppstod Gabriel Borics kandidatur.
Resultater fra første valgomgang (47 % valgdeltakelse):
-
Gabriel Boric: 1 814 777 stemmer (25,83 %)
-
José Antonio Kast: 1 961 387 stemmer (27,91 %)
Frem til da var det lite som minnet om Allendes "store alleer". Stemmene fra den gamle Concertación-alliansen var ikke nok til å slå høyresiden, og programmet måtte endres for å blidgjøre den gamle politiske klassen. Bachelet meldte sin ankomst og beseglet den politiske avtalen.
Midt oppi Kasts dumskap og hatprat ble det bygget en fryktkampanje: «Fascismen kommer». Etterlevningene av diktaturet – som stikker dypere enn selve 1980-grunnloven – satt sterkt i hos den delen av arbeiderklassen som tidligere nektet å stemme. Historien om ulven som kommer, solgte dermed godt.
Dette førte til at ytterligere 1 244 370 velgere møtte opp i andre valgomgang. Spørsmålet gjenstår om dette var stemmer for Boric eller mot Kast.
Resultater fra andre valgomgang (55,65 % valgdeltakelse):
-
Gabriel Boric: 4 620 890 stemmer (55,87 %)
-
José Antonio Kast: 3 650 088 stemmer (44,13 %)
Seieren ble uansett et faktum.
\Atilio, du påpeker at du aldri har sagt i artikkelen din fra 23. november, publisert i magasinet «El Viejo Topo», at Boric er Allende. Jeg har selvsagt lest og forstått veldig godt hva som fremgår av analysen din og din egen konstruksjon av en virkelighet jeg ikke er enig i – i reklamebransjen er imaget alt. Hvis du kobler inn ordene «de store alleene åpnet seg» (se abrieron las grandes alamedas), en frase fra Salvador Allende i hans siste timer mens han forsvarte regjeringspalasset før han falt i strid, har dette en enorm symbolverdi for oss chilenere. Og når det ledsages av et bilde av Boric, mens hele artikkelen dreier seg om hans politiske rolle i valget, og du videreutvikler ideen: «Det er å håpe at når han trer inn i La Moneda (forhåpentligvis før!), vil Salvador Allendes ånd hvile over den unge presidenten og overføre all hans visdom og hans verdier», og du deretter fortsetter: «Den vissheten Allende hadde om at den chilenske herskerklassen aldri vil akseptere en venstreregjering, og at slik det gikk med ham (og som allerede skjer med Boric: se børsens reaksjon mandag, med et fall på 6 % og en dollarkurs som skjøt i været)» – da er din Boric/Allende-analogi tydelig. Derfor må jeg konkludere med at du konstruerer en idé om at Boric er Allende ved å appellere til følelser. Naivitet i politikken eksisterer ikke, tror jeg.
Selvsagt er Boric et uttrykk for den nyliberale modellen, det bekrefter jeg, i det minste frem til nå. Det var han, sammen med den politiske næringslivseliten, som iscenesatte en politisk operasjon to måneder etter at det sosiale opprøret startet – et opprør som hadde satt den nyliberale modellen og regjeringen til Piñera i sjakk. Alle i gatene krevde hans avgang og en grunnlovsforsamling; det var bare et tidsspørsmål. Det var han personlig som forhandlet frem avtalen sammen med representanter for høyrepartiene, for å oppnå en politisk agenda i strid med det folk krevde i gatene under opprøret. Med dette ble den folkelige utveien begravet; den ble selvsagt byttet ut med et grunnlovskonvent underlagt modellens spilleregler, beskyttet av Pinochets grunnlov fra 1980.
Når vi snakker om den nye regjeringens program, mener jeg at det ikke utgjør noen trussel for den nyliberale modellen. For det første finnes det to programmer: det fra første valgomgang, og det fra andre valgomgang som er under revidering av rådgivere og eksperter, slik koalisjonen selv påpeker. For eksempel: På det økonomiske planet var skatteinnkrevingen opprinnelig satt til 8 %, men er i dag nede på 5 %, ifølge deres egne økonomer. Jeg tør påstå at det vil komme et tredje program som skal diskuteres i parlamentet, et sted der «de store alleene» aldri nådde inn. Høyresiden trer frem med en større tilstedeværelse i parlamentet, der hvert eneste komma må forhandles frem fra et ståsted som favoriserer høyresiden (vel, grunnpilarene i grunnloven av 1980 er elleve, ikke fire).
Boric inntar presidentembetet med 54 % av velgerne; i sin tid inntok Frei embetet med 57 % av velgermassen. For å vinne måtte de hente inn over en million velgere som ikke deltok i første valgomgang. Disse ble ikke mobilisert av kandidatens program, men av fryktkampanjen med slagordet om at fascismen kommer. Denne velgermassen stemte mot Kast, den ultranyliberale høyrepolitikeren, som kun har hatprat, fremmedfrykt og ultrakonservatisme til felles med fascismen, og jeg gjentar: Han er av papp. Han var en av de første som ringte Boric for å gratulere ham med seieren og ønske ham lykke til, alt innenfor republikkens rammer. Enda viktigere er at denne fascismen de skremte og terroriserte folket vårt så mye med – ved å dra frem minner om dystre epoker fra vår diktatoriske fortid – ikke er å se i gatene; ingen marsjerer med fanene til Kast og hans gruppe. I tillegg har flere av hans representanter forlatt partiet; høyresiden omorganiserer seg for et nytt politisk landskap, og det er allerede klart at Kast ikke vil være lederen.
Man trenger ikke å oppleve fascismen for å forstå den; mange av oss kjenner den fra våre mange år med hemmelig kamp mot diktaturet, senere lærte vi den å kjenne gjennom tortur og fengsling. For min generasjon finnes det ingen tvetydighet; jeg ville aldri brukt frykt i et valg eller for å konstruere fremtidsfortellinger slik man gjorde i valgkampen før andre valgomgang. Vel, fortellinger skaper også «allmenne oppfatninger», som slett ikke er allmenne, men konstruksjoner.
Av Luis Vega González.
Medlem av Movimiento Patriótico Manuel Rodríguez, tidligere politisk fange, og stridende for FPMR mot Pinochet-regimet. I Bolivia, under Evo Morales sin regjering, jobbet han med avkoloniseringsprogrammer sammen med Ángel Cárdenas.
Opprinnelig notis: Resumen Latinoamericano, 30. desember 2021.